Gå til hovedinnhold

Ikkje rare greiene

Eg legg no ut eit klipp som ikkje egentlig høyrer heime her. For det første fordi det ikkje er i nærheten av å vera morsomt og for det andre fordi det grenser opp mot både rasisme og sexisme. Så kanskje du må sjå på dette som eit debattinnlegg.

For litt sidan la eg ut posten Ikkje snakk om krigen!  som handlar om ein episode frå Fawlty Towers som vart kritisert for rasisme. Og eg kan forstå ka kritikarane meiner, for det er ikkje alltid greit å la ein karakter ausa ut rasistiske og hatefulle ytringar. Når er det egentlig greit? For å svara på det må ein sjå på både på konteksten og hensikten. I tilfellet Fawlty Towers, så hadde vi ein gjennomgåande karakter (Major Gowen) som var både senil og rasistisk. Og (meiner eg) det var tydelig at det var majoren sjøl som vart gjort til latter. Majoren var ein latterlig type med latterlige meiningar. Serien er derfor langt frå rasistisk, snarare tvert om. Så dette er greit, meiner eg.

Men hvis vi no samanliknar med dette klippet så er det langt meir problematisk. Her sit Dag Frøland og Arve Opsahl (som seg sjøl, eller i rolle? - det er ikkje lett å skilja) og serverer det som i dag framstår som plattheter på innvandrarar og andre sin bekostning. Og det var dette som var "revykongen" Dag Frøland sin "humor": å gjera narr av folk. Og publikum ler då ikkje av Frøland, men dei ler av dei som teksten hans er retta mot. Eg syns at denne sketsjen spelar opp til* rasistiske og sexistiske fordommar. Derfor er ikkje dette greit. Men det var jo dette vi hadde på seksti- og syttitalet: Ikkje rare greiene. Så eg legg det ut til skrekk og advarsel.



* Bare for å vera tydelig: Eg anklagar ikkje hverken Frøland eller Opsahl for å vera rasistar, men at dei (med vitande vilje?) serverer plattheter som rasistane syns er morsomt.

Kommentarer

  1. Midt i blinken, Gunnar! Har tenkt mye på den problemstillingen i det siste.
    Og mine tanker går i akkurat samme baner som dine. Å fremstille rasisme i form av holdninger til roller (enten det er i litteratur, film eller annet), og enten det er humor eller ikke, må være legitimt. Som du skriver, det er de som kommer med ytringene som henges ut.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har du koskräck?

Ein populær figur på åttitalet, både i Sverige og Norge var Lasse Brandeby sin karakter Kurt Olsson som med karakteristisk Elvis-sveis og storruta jakke hadde sitt eige lille tvselskap Kurt Olssons television , som sende frå svigermora si kolonihytte. Med sin kompis Arne (Hans Wiktorsson) bak kamera, og eit dameorkester i stova, kjørte dei på med utrangerte hits frå tidlig sekstital med Siw Malmkvist og Lill-Babs. Men det mest populære innslaget var nok kjendisintervjua han gjorde frå ein kjempesofa på taket av ein møbelbutikk*.  Han innleda alltid med å spørja om vedkommande hadde kuskrekk, og veldig mange vil fremdeles huska hans uforliknelige intervju den legendariske (persen på 2.42 var verdensrekord i 1986, og er fremdeles europarekord. Han er bare slått av ein mann, kubaneren Javier Sotomayor) svenske  høgdehopparen Patric Sjöberg . Eg klarte ikkje embedda dette klippet, men du kan sjå ...

Stugägare Kenneth Lindeman

Svenskane var velsigna med eit av dei store komikarpara gjennom alle tider, nemlig Hasse og Tage (Hans Alfredson og Tage Danielsson). Dei jobba saman frå sist på 1950-talet til Danielssons døydde i 1985, først i Sveriges Radio, seinare i revyar og filmar. Som sagt i forrige post ( One Leg Too Few ) var eit av formata den tøysete samtalen på lavt nivå. Ein gjengangar her var herr Lindeman . Hans Alfredson gjorde denne figuren utallige gonger på scenen. Grunnkonseptet var at Tage presenterte et dagsaktuellt tema, gjerne henta frå avisene, og gav Lindeman  eit yrke og eit fornavn (ofte Malte), som Hasse då improviserte over. Dei fleste av disse sketsjane fins bare med lydspor, som feks. Bigamisten Malte Lindeman . Dette var jo på den tid svenskane begynte å få betre råd, og hyttebyande skaut opp. Men ikkje alle hadde likevel råd til egen hytte, og då vart deling løysinga. Så også for hytteeig...

Forhøyret

The Pink Panther Strikes Again del 1. Sidan det er bursdagen min i dag, så vil eg feira med det morsommaste klippet eg har sett - muligens minst like morsomt som det eg starta bloggen med ( Fire Yorkshiremenn ). Klippet er frå The Pink Panther Strikes Again frå 1976. Som bonus får du i dag ikkje mindre enn to klipp. Forhistorien Inspektør Clouseau (Peter Sellers) er blitt sjef for Sûreté etter at hans tidligare sjef, Charles Dreyfus, (Herbert Lom) har  blitt drive til galskap av Clouseau i forrige film The Return of the Pink Panther . No er han i ferd med å sleppa ut frå mentalsjukehuset etter å ha fått kontroll over sitt høgst forståelege raseri mot inspektøren. Men eit sjebnesvangert besøk frå vår inspektør, gjer at han ikkje uventa får tilbakefall. Og her får vi brekrefta at ein teaterrekvisitt aldri blir liggjande ubrukt! Atentatet Som venta klikkar det igjen for Dreyfus, Men han k...